Vanskelige valg krever vanskelige avgjørelser

Snow Patrol ? Chasing Cars

Sånn er det bare noen ganger. Det skal være sånn. Det skal gjøre vondt.

Det kalles å bli voksen. Vokse opp. Finne deg selv sier de. Det virker jo enkelt nok? Jeg befinner meg i Kragerø og er 167 på strømpelesten. Høyere blir jeg nok ikke. Voksen? Det ble jeg for lenge siden. 8. klasse for å være nøyaktig. Jeg har følt meg totalt malplassert helt siden. Det er først nå folk ikke lenger klager på ord jeg sier og mener det er ord jeg finner på der og da fordi jeg ikke vet hva jeg skal si. Finnes det noe mer frustrerende enn å diskutere med personer med et lavere ordforråd enn deg? Legg til et elendig temperament så blir det helt fantastisk.

Jeg er voksen når jeg snakker, diskuterer, gir råd, trøster og beskytter. Men når jeg ler, når jeg gråter eller når jeg savner noen så mye at det river langt inni hjerterota. Da føler jeg meg utrolig liten. Jeg liker ikke å vise følelser.

Jeg føler meg svak. Og det er ingenting jeg vil være mindre enn akkurat det. Jeg er ikke svak. Elly Kittilsen er ikke svak. Sånn er det bare, og sånn skal det fortsette å være. 

For sannheten er den, at jeg er ikke bare svak, jeg er også redd for å være det.

Jeg er livredd for å ikke lenger stå støtt. Jeg er jo den som holder andre oppe. Det er jeg som er klippen her. Hvorfor kan det ikke bare fortsette å være sånn? For første gang på lenge står jeg ikke lenger støtt. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger. Jeg har ingen ide om hvor jeg er om 5 år, eller 10 år. Jeg har alltid visst det, og nå aner jeg ikke lenger. Og jeg er redd. Livredd for å gå feil vei. Jeg liker ikke å gjøre feil. Det er min sterkeste og svakeste side. Jeg gjør ikke feil. Eller, det vil si, selvfølgelig gjør jeg feil. Hele tiden. Jeg bare liker det ikke. Jeg sier bestandig til meg selv at du kan bedre. Og nå tar den instillingen fullstendig knekken på meg. Det føles alt annet enn godt å oppdage at det jeg har sett på som mine største feil, faktisk er de tingene som har ført meg dit jeg er idag. Det er feilene mine som har gjort at jeg vet alt det jeg vet. At jeg er i stand til å føle det jeg føler, og at jeg nå, for første gang, begynner å stole på at ting faktisk vil ordne seg for meg og. 

Jeg har de fineste vennene i hele verden. Det er skremmende at så fine mennesker faktisk liker å være sammen med meg. Meg liksom. 

Det er faktisk først nå i det siste jeg har begynt å drite i hva alle andre mener om meg. Før eller siden kommer du til et punkt der du bare må velge hvilke personer du vil omgi deg med og hvem du vil være. En person som gjør sånn som alle andre vil hun skal gjøre, eller en som gjør det som gjør henne glad? Jeg har valgt den siste. Farvel til drama, baksnakking og usikkerhet og hello til trygghet, ærlighet og ekte vennskap. Når du våkner hver dag og gleder deg til å se de fantastiske vennene dine igjen, det er da du vet at du er lykkelig. 

Men det som er vanskeligst for meg, det er at jeg vil at alle skal like meg. Den verste følelsen i verden er når andre har sagt bak ryggen min at de ikke liker ting jeg gjør, mener eller har på meg. Da får jeg en urtolig ekkel følelse inni meg om at jeg må endre meg for å gjøre den personen fornøyd. Men trenger jeg egentlig det? Nei. Det er lov å være forskjellige. Det er greit at ikke alle liker deg. Det går bra. 

Men når du føler at hjertet ditt er revet ut, spyttet og tråkket på, for så å bli gitt et forsøk på å heles igjen, og du finner ut av at ingen er villig til å møte deg på halvveien, da er alt tapt. Jeg bare venter på at raset skal komme. Det må det. For å kunne bygges opp igjen må det rives. Og jeg bare håper jeg klarer fallet. 

Det sies at forandring fryder, men jeg er redd. Jeg liker ting sånn de er nå, og jeg vil gjerne fortsette å være meg. Sterke, stødige meg. Ikke det falleferdige vraket av dårlig dømmekraft jeg er idag. La oss bare håpe det finnes noen gode restaurerere rundt her. Jeg trenger en. Nå helst.

- Elly

 

6 kommentarer

Anne

27.03.2012 kl.16:45

<3

Buffe!

27.03.2012 kl.17:48

Wohoo, dette er den harde Elly vi kjenner!

Carina

27.03.2012 kl.17:52

Fin blogg! Livet består av mange valg, enkelte enklere enn andre. Noen påvirker oss i stor grand andre kanskje ikke så mye. Men en ting jeg har blitt fortalt er at veien blir til mens man går, valgene man tar påvirker oss alltid på en eller annen måte. Både positivt og negativt, men om det slår ut negativt så lærer man noe av det! Det er vel egentlig svært få som vet hvor de er om 5- 10 år... Det kommer vel ann på hvilke avgjørelser vi nå gjør oss!

Ja, det sies at forandring fryder, vel vi skal jo snart ut på en stor reise, da blir det en del forandringer, så tiden vil jo vise hvordan det blir! Forhåpentligvis får vi begge et supert år!

Elly i USA

27.03.2012 kl.18:44

Buffe!: Bare fordi du er syk trenger du ikke å prøve å være morsom, kjære deg!

Elly i USA

27.03.2012 kl.18:46

Carina: Smart du! Ja, det skal bli godt å få utvidet horisonten litt til høsten. Vil vel egentlig bare reise nå, bort fra alt en stund liksom, men det blir vel ikke lettere av det, så kanskje det er bra jeg har litt tid til å surre ferdig?

American 4 A YEAR

27.03.2012 kl.19:09

Ja, Det er ikke alltid gresset er grønnere på den andre siden! Så vi får bare nyte livet her så lenge vi kan, og satse på at vi får et fint år! Som vi nok mest sannsynlig får! :D

Skriv en ny kommentar

Elly i USA

Elly i USA

17, Kragerø

Heisann! Jeg er utvekslingsstudent i USA skoleåret 2012/2013 med STS High school. Jeg bor i Wabash, Indiana og dette er måten jeg vil fortelle om året mitt på! Jeg er lidenskapelig opptatt av fotografering og utfordringer som setter kreativiteten min på spissen. Detaljfrik. Perfeksjonist. Temperamentsfull. Det største kaoset du noengang vil møte. Om ikke annet er oppgitt: © Elly Kittilsen på alle bilder/videoer/tekster Kontakt: elly.kit@hotmail.com

. bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits