Tilpasning og venner og sånn

Amerikansk tid: 6:25 p.m

Hei!

Det er veldig mange som har lurt på hvordan dette med det å skaffe seg venner her i USA er, hvordan folk er mot utvekslingsstudenter og generelt hvordan jeg klarer meg her. Det tenkte jeg jeg skulle gå ganske nøye inn på, men før jeg gjør det vil jeg bare gjøre en ting helt klar: Dette er min oppfatning. På lik linje med at dette er min blogg om mitt utvekslingsår. Du kunne stilt hundre av oss det spørsmålet og sikkert fått hundre forskjellige svar. Det finnes ingen ABC- utgave av et utvekslingsår, uansett hvor du drar eller hvilken organisasjon du bruker. Det å reise på utveksling er som å hoppe i fallskjerm, du vet hvor du kommer fra, og at du skal dit igjen, men alt som er i mellom kan ingen forutse. 

Venner: Sånn som jeg ser det, så har du et valg når du skal finne deg noen å være med. Du kan holde deg til det kjente ved å være sammen med vertssøsken eller venner av familien du kjenner fra før av, og bare la de ta hele oppdraget med å skaffe deg en vennekrets. Kanskje det er andre utvekslingsstudenter på skolen din, de aller fleste har det, til og med noen fra sitt eget land. Da er det selvfølgelig en lett utvei å være sammen med de, dere er jo i samme båt uansett. Og du trenger jo ikke tenke noe på engelsken, for den er jo like dårlig hos de andre... eller, du kan hoppe i det, og gjøre det du egentlig er der for å gjøre, bli kjent med de som er der fra. Det krever faktisk ganske mye å gå bort til noen du ikke kjenner og starte en samtale. Du føler deg som den mest ensomme personen i hele verden og det at folk stirrer deg ned i gangene og hvisker om hvor du er fra, hvem du er, osv. hjelper jo ikke akkurat. 

Jeg var veldig heldig. Jeg har to søstre på samme skolen, og en av dem var i første time sammen med meg. Men de har jo sine venner, en annerledes timeplan og ikke alltid tid til å hjelpe meg med alt, så uten at jeg helt var forberedt på det, så stod jeg plutselig der da. Alene. Uten å vite hvor jeg var. Helt ærlig, jeg hadde bare lyst til å gi opp og reise hjem etter dag én. Dette er ikke noe for meg, tenkte jeg. Men jeg gir jo ikke opp etter én dårlig dag, og selvom det er vanskelig, så har jeg nå flere personer som annser meg som en av dem. Og det er etter en og en halv uke på skolen dere. Stolt. Men det er ikke lett. Deres humor og slang er ting jeg ikke aner hva betyr. Jeg er dritmorsom jeg... på norsk. Men det blir jo ikke bedre av å ikke gjøre noe, så jeg ler når alle andre ler, slenger inn små kommentarer der jeg føler det passer og klamrer meg fast så godt jeg bare kan. 

Mitt tips, og det som funket best for meg, det er å presentere deg som ny. Si det som det er, I'm so lost. Du kan jo ikke forvente at folk bare skal forstå at du er alene og gjerne vil sitte med dem i lunsjen. Det står ikke fersking i panna de selv om det føles sånn. For at andre skal være åpne, må du være åpen. Jeg har faktisk min egen plass ved lunsjbordet vårt. Er ikke jeg der, så er den plassen tom, for å si det sånn, hahah!

Sånn som jeg ser det, eller konklusjonen min om du vil, er at hvis du har valgt det første, slik som de andre utvekslingsstudentene på min skole gjorde, så er det sannsynligvis sån det er om 2, 3, 5 og 10 måneder også. Amerikanerne kommer ikke hoppende på deg og vil være din nye bestevenn om et halvt år hvis du bare sitter der og skuler på de fra dag en. Det er bare deg det står på. Det er jo tross alt du som vil ha venner, de klarte seg jo fint før du kom. Jeg skal ikke si at det jeg gjorde er det smarteste generelt, men jeg føler det var best for meg. Jeg vil virkelig bli kjent med de som faktisk er herfra, det er jo derfor jeg dro. For å bli kjent med kulturen. En brasilianer kan ikke gjøre det.



Tilpasningen til USA generelt: Okei... se for deg at du reiser bort fra alt du vet hva er og alle du kjenner. Se for deg at det er Kragerø du reiser til. Der alle kjenner alle og dagens hotteste tema er hvem som klinte med hvem forrige lørdag. (det er jo best å bare innrømme det, vi har fint lite som skjer...) Du snakker ikke språket så godt, og har aldri vært i Norge før. Alle andre har venner, og i stedet for å spørre deg hvem du er, spør de hverandre. Vi har jo våre gjenger, og det er sjelden det er noen forandring i de. Det er litt sånn jeg har det nå. Jeg ahr kommet til en veldig liten plass, og alle  at jeg var ny. Alle kommenterer og ler av det hvis jeg sier et ord feil. Og det er greit, for det er ikke jeg som bare kan ett språk.. men det er heller ikke veldig enkelt å prøve å bli en del av noe så sammensveiset.Det krever mye, og tar lang tid. Jeg har blitt tidenes JA- menneske siden jeg kom hit, jeg er med på alt, uansett hva eller hvem som spør.  Fordi det er viktig å være med på så mye som mulig, slik at de spør igjen. Ellers er USA veldig annerledes. Det er også det ordet jeg bruker hvis folk spør hvordan det er. Annerledes. For det er jo akkurat det det er. Alt er nytt, klær, humor, MAT, sosiale normer og ikke minst tid, grader og måleenheter... stress.com

Også er det skolen igjen da.. som også er helt merkelig. Jeg begynner å bli vandt til det nå, men det å ha samme fagene på samme tiden hver dag er faktisk sykt kjedelig. Jeg er drittlei, og jeg har vært der en uke. Great. Menmen... skolelei er vel alle andre og, så det er ikke det største verdensproblemet. Jeg klarer meg. Det er grusomt vanskelig, spesielt da Biologi.. de faguttrykkene der er ille på norsk liksom. Men igjen, jeg klarer meg. Jeg står med glans og ler av multiple- choice prøvene alle forbanner seg over, mens jeg lever for fredager og har det igrunn veldig bra.

Og vet du hva? Jeg slapper faktisk skikkelig av her borte. Hvem skulle tro jeg klarte det? 

Hvis det er noen flere temaer jeg skal ta opp, hyl ut!<3

- Elly

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Elly i USA

Elly i USA

17, Kragerø

Heisann! Jeg er utvekslingsstudent i USA skoleåret 2012/2013 med STS High school. Jeg bor i Wabash, Indiana og dette er måten jeg vil fortelle om året mitt på! Jeg er lidenskapelig opptatt av fotografering og utfordringer som setter kreativiteten min på spissen. Detaljfrik. Perfeksjonist. Temperamentsfull. Det største kaoset du noengang vil møte. Om ikke annet er oppgitt: © Elly Kittilsen på alle bilder/videoer/tekster Kontakt: elly.kit@hotmail.com

. bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits