"You are just way to harsh on yourself"

Amerikansk tid: 8:28 p.m

Det var som om hele klasserommet stirret meg i senk og tenkte nøyaktig det samme. Minuttene etter at kunstlæreren min sa 8 små ord som egentlig ble ganske brutale føltes utrolig lange. 

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, jeg ble ganske enkelt helt paff. Hva svarer man til det da? Når man daglig leser om folk som drar hjem pga. dårlige vertsforeldre og psykisk og fysisk mishandlig i løpet av utvekslingsåret sitt, et år som er ment til å være the time of your life, da har jo ikke jeg noe å klage på? Jeg har det jo kjempefint. Det er klart jeg skule gjort mye for en filmkveld med bestejentene eller å ligge i armkroken til kjæresten igjen, men jeg lider jo ikke akkurat. Jeg har snart vært her i en måned, det har gått vanvittig fort. Egentlig, så går det så fort at jeg blir litt redd av tanken på at dette året en dag er over. Jeg vil ikke at drømmelivet skal ta slutt, virkelig ikke. Men akkurat nå, så føler jeg at jeg lever en annens liv. Jeg har et låneliv. Et låneliv jeg begynner å bli skikkelig glad i. 

Jeg har en helt fantastisk vertsfamilie, de behandlet meg som en av dem fra dag 1, og følelsen av å ha søstre, den er bedre enn jeg noengang har kunnet forestille meg. (Ikke det at de måler opp med broder'n altså, men det er et godt andrevalg ;)) Jeg har tidenes rom med eget bad og walk- inn, jeg har familie og venner i Norge som støtter meg 230% og som alltid er der for meg, uansett når på døgnet jeg måtte trenge det. Det gjør egentlig alt mye lettere, for jeg er nemlig ikke en helt vanlig utvekslingsstudent.. når jeg har hjemlengsel, så er det eneste som hjelper kontakt med de hjemme. Alt annet blir bare feil.

Men nå lurer du kanskje på hvorfor kunstlæreren min sa dette til meg? Det er fordi jeg påstod at jeg egentlig har tatt den lette utveien, ved å dra til et land der de snakker et språk jeg kan, og at jeg har en så fin familie at det jeg gjør, egentlig ikke er noe å skryte av. Da ble Mrs. Trejo morsk. Men jeg syns helt ærlig at en måned uten Norge, det er lett. Om jeg fortsatt er her om 4-5 måneder, da er jeg tøff. Og hvis jeg gjenneomfører denne galskapen, da lover jeg å aldri undervurdere meg selv igjen. For det krever en del, og jeg har så vidt startet. Så hvorfor føler jeg fortsatt at jeg egentlig ikke driver med noe nevneverdig? Jeg mener, jeg har det jo egentlig mye bedre enn dere hjemme. Jeg ser og opplever ting hver dag, mange av dere aldri får se. Så egentlig, så føler jeg meg bare heldig. Og at det er de som ikke dro, som er stakkarene her, for jeg ville aldri byttet dette her mot Kragerø Vgs. 

Eneste jeg savner, og som plager meg, det er savnet etter venner og familie, så her er mitt forslag: Dere kommer alle og bor hos meg, også lever vi lykkelige i USA så lenge vi lever. Deal?

~ Don't let today's weakness ruin tomorrow's dream's ~

- Elly

2 kommentarer

Anne(Petterseeen, hvis du ikke skjønte det. Bare tuller. Såklart gjorde du det.)

31.08.2012 kl.16:20

Du kommer tilbake en dag! Akkurat som meg! Og alle vil være der! ;) <3

Elly i USA

31.08.2012 kl.21:43

Anne(Petterseeen, hvis du ikke: Jeg vet jo det? Og det er jo du som kommer sist da, så DA vil alle være der<3

Skriv en ny kommentar

Elly i USA

Elly i USA

17, Kragerø

Heisann! Jeg er utvekslingsstudent i USA skoleåret 2012/2013 med STS High school. Jeg bor i Wabash, Indiana og dette er måten jeg vil fortelle om året mitt på! Jeg er lidenskapelig opptatt av fotografering og utfordringer som setter kreativiteten min på spissen. Detaljfrik. Perfeksjonist. Temperamentsfull. Det største kaoset du noengang vil møte. Om ikke annet er oppgitt: © Elly Kittilsen på alle bilder/videoer/tekster Kontakt: elly.kit@hotmail.com

. bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits