Savner du meg når jeg er borte?

Jeg føler det som om jeg egentlig har bodd her bestandig. Jeg går på min skole med mine venner hver dag, prater om helgens drama (med stor A!) og sladrer og ler til magen vrir seg. Jeg kommer hjem til en familie jeg ser på som min egen, søstre jeg kunne dødd for, og vaser rundt i mitt eget hus og gjør ting jeg alltid har gjort. alltid.

Livet mitt ble totalt snudd på hodet når jeg kom hit. Jeg har endret meg, jeg merker det godt. Jeg føler meg tryggere, sterkere, eldre. Det er vanvittig rart at det er mindre enn tre måneder siden jeg kom. Det føles som om dette er livet mitt  nå. Og ikke lenger bare et låneliv som jeg beskrev det som tidligere. Det er selvfølgelig fortsatt noen små stikk om at jeg ikke hører til her i ny og ne, men jeg takler de mye bedre nå. De valgte meg. Ikke omvendt. Det er ganske viktig å huske på. Jeg trenger ikke å være den jenta i brosjyren, jeg klarer meg helt fint som den jenta på søknadspapirene. Jeg er både blond og blåøyd, akkurat som brosjyrepersonen, men jeg er også meg. Det er ikke hun. Når jeg føler meg nede og alene, da tenker jeg over at jeg blandt mennesker som virkelig vil ha meg her. De brukte mye tid og betaler i dyre dommer for at jeg skal leve High School livet på best tenkelige måte. Jeg er kjempeheldig.

Det er ikke bare jeg som føler at jeg hører til her. Jeg får stadig kommentarer fra venner og familie om hvor bra ting skal bli neste år, at vi må finne på noe kult i sommer, at graduation skal bli såå bra i år... jeg har sluttet å svare. Jeg blir bare trist av å måtte slenge ordene "But.. I'm leaving you know.. I have to go home one day." ut i luften. Det blir til triste øyne som møtes og ord som svelges i stedet. Senest i går begynte min aller beste venn, og søster, faktisk å gråte bare av tanken på at vi ikke alltid skal være en "hemmelig" dør fra hverandre. Hvordan skal det egentlig gå? 

Nå må du ikke sitte der som en av mine aller nærmeste i Kragerø og tenke at jeg ikke savner deg, for tro meg, det gjør jeg. Jeg savner det å kunne gå rundt på en skole der jeg vet hvem alle er, jeg savner å sitte i kantina og snakke om hvor drita en eller annen (alle) var forrige helg, om hvem som holder på med hvem, om hvor sinnsykt vanskelig matteleksa er, om hvor det skjer neste helg, og alt det andre uinteressante som er livet i Kragis i et nøtteskall. Jeg savner kjæresten min. Det å få en klem er liksom ikke det samme så lenge den ikke kommer fra deg. Jeg savner å prate med Marie på telefonen i flere timer selv om jeg var på vei bort dit for en og en halv time siden... jeg måtte bare si noe veldig viktig først. Jeg savner at Ole Marius irriterer livet av meg (You know you do). Og at mamma kjefter på meg for å kjefte på han and so on. Jeg savner egentlig bare alt. Til og med de menneskene jeg ikke liker. Dere hører liksom med dere og. 

Savner noen meg? Jeg føler liksom at livet i Kragerø er satt på pause. At ingen egentlig kommer til å merke at jeg har vært borte. Alt er som det alltid har vært, og etter en klemmerunde er alt glemt og livet går sin vandte gang. Snart kommer det største spørsmålet atter en gang til å være hvor neste fest er, hvem som ble sammen og hvem som ikke er sammen lenger. 

Går det ann å føle at hjemme er to forskjellige steder? Kommer jeg noengang til å føle at jeg er hjemme igjen? Eller vil jeg for alltid stå med et ben på hver side av jorden? 

Jeg lurer bare på en ting til, hvor hører jeg egentlig til?

- Elly

8 kommentarer

Ina Noraker

24.10.2012 kl.03:39

Har vært to mnd i New York og føler det litt på samme måte=)

Tante

24.10.2012 kl.08:10

Du er så klok Elly! Er så glad for at jeg er en i din famili:-) borte bra , men hjemme er best<3 Du får Venner og upplevelser for resten av livet, glem ikke det!!! Mange klemmer til deg:-)

Elly i USA

24.10.2012 kl.13:00

Ina Noraker: Godt å høre at det er flere av oss :)

Elly i USA

24.10.2012 kl.13:00

Tante: Tusen takk :))

Helena

24.10.2012 kl.21:05

Kloke ord, Elly:)

Jeg føler at du er en av de heldigste jeg kjenner til. Har utrolig lyst å gjøre det samme som deg! Reise som utvekslingsstudent til USA er en STOR drøm! Men som jeg er redd jeg ikke kommer til å greie å utføre, jeg er for mamma dalt til det. Jeg er redd for at jeg kommer til å sitte med samme tankespinn og følelser. Leser jo at du stor koser deg, og trives kjempe mye, men også at du har noen "nedganger". Vet bare ikke om jeg greier det så bra. Har du lyst å lage et lite innlegg om tips til andre som vil være utvekslingsstudent :) ??

Elly i USA

24.10.2012 kl.22:10

Helena: Det kan jeg sikkert få til en gang :) Tusen takk :))

Anne(Petterseeen, hvis du ikke skjønte det. Bare tuller. Såklart gjorde du det.)

25.10.2012 kl.22:38

Du hører til hos meg! Det vet du. Jeg er i Tyskland og føler at du må komme hjem til meg. Jeg savner deg, du er fantastisk og hærlig <3

Elly i USA

25.10.2012 kl.22:52

Anne(Petterseeen, hvis du ikke: Du er søøøt da! <3 Jeg savner deg også! Gleder meg så til å se deg igjen! :D

Skriv en ny kommentar

Elly i USA

Elly i USA

17, Kragerø

Heisann! Jeg er utvekslingsstudent i USA skoleåret 2012/2013 med STS High school. Jeg bor i Wabash, Indiana og dette er måten jeg vil fortelle om året mitt på! Jeg er lidenskapelig opptatt av fotografering og utfordringer som setter kreativiteten min på spissen. Detaljfrik. Perfeksjonist. Temperamentsfull. Det største kaoset du noengang vil møte. Om ikke annet er oppgitt: © Elly Kittilsen på alle bilder/videoer/tekster Kontakt: elly.kit@hotmail.com

. bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits